Blomstereng - Historie i Norge og hvordan etablere natureng

Tekst og foto: Øystein R. Størkersen

Rødknapp, småengkall og enghavre er hyggelige innslag i en natureng!

Bruken av det vi dag kaller utmarka har en 5000 år gammel historie i Norge. Fra mennesket tok landet i bruk og formet det etter eget behov for sanking av mat til dyr og folk. Fjerning av skog og åpning av landskapet for dette formål fulgte samme utvikling som lengre sør i Europa. Bruken påvirket naturlig nok forekomsten av ville planter og dyr, og førte til etablering av forekomster av arter som ellers ikke ville hatt en vid utbredelse i landet eller kanskje ikke forekomme i det hele tatt. Dette er mange arter som trives i et åpent landskap og som vi kan kalle kulturbetingede. Vi kan si at mange arter knyttet til eng- og slettelandskap i sørligere deler av Europa fikk anledning til å bre seg mer enn de ellers ville kunne gjøre. Vi fikk et bondens landskap, og bruken av utmarka var selve bærebjelken i den tids landbruk. Bruk av disse arealene og flyten av næringsstoffer fra utmarka til innmarka var nemlig svært viktig. Utmarka var beiteareal, med husdyrraser tilpasset et ulendt terreng (jf. fjellku, steinaldersau, geit). Slått og sanking av gras og lauv der terrenget tillot dette var tilsvarende utbredt og dyreforet som ble brakt til gårds ga gjødsel fra dyra som ble brukt på innmarka. Utmarka ble slik holdt i det vi i dag kaller ´god hevd´, men selvsagt var det tungt arbeid og kan ikke sammenlignes med dagens mekaniserte landbruk. Kontrasten til dagens ikke-bruk av det meste av utmarka er enorm! Gjennom avvikling av bruken av utmarka startet en gjengroing og opphopning av strø (dødt gras, lauv, kvist, død lyng etc) og selvsagt et virvar av einer, buskas og til slutt skog av ymse treslag. Dagens utmark er ikke til å kjenne igjen om man forsøker å tenke seg i hvilken grad den var i bruk over flere tusen år! Det har skjedd et dramatisk brudd i menneskets bruk av landskapet, måten det ble brukt på i årtusener og denne endringen har i hovedsak skjedd gjennom de siste 100 år. 

Dramatisk endring i utmarka

Avvikling av bruken av utmarka dreier seg ikke bare om gjengroing og anriking av strø og dødt materiale, men like mye en påfølgende dramatisk endring i artssammensetning og tilbakegang for arter knyttet til det åpne og ekstensivt drevne kulturlandskapet. En annen sak er at den tradisjonelle bruken av utmarka også førte til bibeholdelse av planter med høyt næringsinnhold for husdyr på beite, sammenlignet med dagens situasjon med gammel lyng og redusert forekomst av aktuelle beiteplanter. Gjengroingen har redusert livsmulighetene for mange arter insekter (humler, bier, sommerfugler), planter, sopp (jf spesielt beitemarkssopp) og fugler (sanglerke, orrfugl, buskskvett, storspove og flere). Av disse artsgruppene er det nå mange som er rødlistet og nest etter skog er det i Norge kulturlandskapet som har de fleste rødlistete artene.

Hva har skjedd de siste 100 årene?

Den største enkeltfaktoren er nok oppfinnelsen av kunstgjødsel. Det brøt forbindelsen mellom utmark og innmark. Der innmarka ble brukt til dyrking av korn, grønnsaker etc, mens utmarka ga høy/vinterfór og beite. Dyrene ga selvsagt også gjødsel gjennom vinteren og dette ble tilført innmarka. Med kunstgjødsel var bonden ikke lenger avhengig av tilførselen fra utmarka og kunne bruke kunstgjødsel i stedet og til og med kraftig øke produksjonen på innmarka. Mekanisering og etterhvert bruk av sprøytemidler mot bl.a. insekter og ugras bidro ytterligere til å gjøre bonden helt uavhengig av utmarka. Utmarka endret seg etter dette gradvis og ble mange steder til produksjon av trær. Det biologiske mangfoldet endret seg kraftig i kjølvannet av dette, og de vanlige og ikke så krevende artene har kunnet bre seg på bekostning av de mer spesialiserte artene knyttet til lysåpne og ekstensivt skjøttede arealer. Kunstgjødsling sikter mot å fremme én art, til kontrast mot ugjødslet mark med et mylder av arter. Sammen med sprøyting mot insekter og annet fører dette til dagens agroindustri-landskap, som enkelt kan karakteriseres som en biologisk ørken. Resultatet av intenst jordbruk, mekanisering og sterk statlig subsidiering i Norge og hele Europa finner vi i dag igjen i rødlistene med hundrevis av arter som er trengt tilbake og der noen knapt lenger finnes i landet. Økende erkjennelse og kunnskap om hvordan agroindustrien og dens lobby påvirker både landskap, arter og menneskers helse, medfører i dag en økende interesse for å gjenskape mer bærekraftig landbruksproduksjon og økologiske produkter. Selv FN-politikere har våknet og pekte i desember 2016 på at agroindustrien nå har gått langt nok og at det må gjøres mer for å styrke et mer bærekraftig jordbruk, stanse nedhoggingen av tropiske skoger, bevare verdens torvmyrer og redde de svært mange artene som tross alt lever i kulturlandskapet og i urørte landskap (jf jungelområder som hogges ned for bl.a. soyaproduksjon for å fóre bl.a husdyr og lakseproduksjonen i Norge). Det er tvilsomt om verdens regjeringer har muligheter for å stå imot kapitalister og agroindustriens lobby, utsiktene i mange deler av verden er derfor ikke gode. I Europa har forbrukerne nok makt til å endre situasjonen, mens spørsmålet er om disse vet nok til å kunne kreve en endring. Kunnskap er med andre ord makt, men det tjener ikke alltid makthavere at publikum har kunnskap.

Hva skjer i Norge i dag? Vi ser nå at det er større muligheter for bærekraftig og mer miljøvennlig bruk gjennom publikums økte etterspørsel etter økologiske produkter (f.eks. villsau og ost fra fjellku). I noen få verneområder skjer det skjøtsel etter gamle prinsipper (f.eks. slåttenga på Sølendet, Røros), og det er økt interesse for skjøtsel av kystlynghei og det er iverksatt program i Norge for restaurering av rundt 850 km2 gjennom at kystlyngheia er utpekt som bevaringsverdig naturtype. Skogsområder og myrområder i Norge kan i dag knapt gjenkjennes som tidligere beitearealer og slåttearealer, men se om du kan se nedfalne høybuer eller døde einerbusker i skogen på neste tur. Det er et tegn på at din skog tidligere var langt mer lysåpen og brukt som beite- eller slåttemark. På kysten kan du prøve å ta en spasertur utenfor veien og du vil oppleve tykke lag av ´madrasser´med dødt materiale, død og døende røsslyng, einer med massiv dominans, mao busker og kratt! Ikke så rart at lagene er tykke etter 100 år uten bruk, og der det ennå ikke er skog, så legg merke til at trær fortsatt er på fullfart på vei inn (dessverre godt hjulpet av statlig subsidiert planting av fremmede treslag som sitkagran). Noen husker kanskje omfattende lyngbranner på Vestlandet og i Trøndelag de siste tiårene? Min spådom er at vi vil oppleve mange flere slike katastrofebranner og enda flere hytter og hus vil gå tapt. Årsaken er økt bygging i kystheilandskapet og den gode forekomsten av lett antennelig materiale som det tykke laget av strø utgjør. I god bruk av kysthei og etter gamle metoder med brenning hvert 15 år, så er strølaget borte, torvlaget intakt, og biomangfoldet på topp. Litt av en kontrast!

Natureng i Trøndelag

Norge er et langstrakt land, med store forskjeller i plantegeografi og vekstvilkår fra øst til vest og nord til sør, bl.a. som følge av variasjon i klima (varme og nedbør). Derfor er plantelivet knyttet til naturenger ofte variabelt og ikke alltid sammenlignbart mellom de ulike regionene. Enger kan være tørre med skrinn og småvokst vegetasjon, den kan også være fuktig med fuktighetselskende planter og vi har områder som influeres av saltvann med ditto salttålende arter. I forbindelse med eng og engblomster ser nok først og fremst de fleste av oss for seg innmark som ikke lenger er i bruk, enten fordi gården er nedlagt eller det ikke lenger er noe interesse for å bruke arealet. Det er også sterk likhet i artssammensetning i slike innmarksenger og hva man kan skape i egen villa-hage eller lignende. Eng som ikke gjødsles eller sprøytes kaller vi gjerne natureng, mens aktivt drevne jordbruksenger er kultureng. I Trøndelag kan man si at det ofte er mellom 40 og 50 karplante-arter i en natureng. Så kan det også være 30 andre arter som vi ofte anser som uønsket, slik som f.eks. brennesle eller bringebær. Se tabell 1 og 2 for eksempler på slike arter. Enger med større grad av intakt mangfold, gjelder selvsagt enger som ikke er sprøytet eller gjødslet. Slike kan man gjenkjenne ved forekomst av de listede artene, og gjerne rikere insektliv. Gresshopper, bier, sommerfugler og nattfly som skvetter opp når du trår ut i enga er et meget godt tegn!

Tabell 1. Vanlige plantearter i natureng i Trøndelag

Blåklokke                    Engsoleie                    Kvitmaure                  Skogstorkenebb

Blåknapp                    Gjeldkarve                  Prestekrage                Smalkjempe

Enghavre                    Gulmaure                   Raudknapp                Småengkall

Enghumleblom          Jonsokblom                Raudsvingel

Engkvein                     Karve                          Ryllik

Mange andre arter kan selvsagt opptre og i varierende grad, ofte avhengig av grunnforholdene, slik som f.eks: Blåfjær, engstorkenebb, engknoppurt, engsyre, firkantperikum, harerug, hjertegras, jonsokkoll, kvitbladtistel, markjordbær, nøkleblom, rødkløver og ulike starr.

Tabell 2. Vanlige og vanligvis uønskede plantearter som ofte opptrer i eng i Trøndelag:

Brennesle                   Hundegras                 Løvetann                    Veitistel

Bringebær                  Hundekjeks                Mjødurt                      Åkertitel

Dylle                           Høymol                      Sølvbunke

Geitrams                    Kveke                          Vassarve

Disse artene er uønsket fordi de har en tendens til å ´ta over´ enga og en eng med bare brennesle eller bringebær eller mjødurt er sjelden det man søker. Det kan derfor være lurt å holde slike arter under kontroll gjennom luking.

Hvordan etablere egen natureng

Første bud for en natureng er at den aldri skal gjødsles eller sprøytes. Det andre budet er at den skal slås en gang for året og da gjerne rundt første august. Hvorfor slår man så sent?, naturlig nok fordi vi vil at plantene skal rekke å frø seg og deretter er det nødvendig å slå enga én gang per år for å holde uønsket vegetasjon i sjakk (spesielt bringebær, mjødurt og andre vedartede vekster). Gjødsling eller rikere jordbunnsforhold vil fremme konkurransesterke planter som f.eks. brennesle og bringebær, og svekke konkurransesvake og typiske natureng planter. Vi får med andre ord en mer ensartet gjengroingseng dominert av en eller få arter (f.eks. mjødurt), tvert i mot det som kjennetegner en aktivt skjøttet natureng med et mangfold av arter. Noen planteslag og sopp vil ikke tolerere gjødsling med nitrogen, jeg tenker her spesielt på beitemarkssopp, slik som vokssoppene. Har du oransje og gule vokssopper på din eng, så er det en god indikator på at enga har en lang fortid som ugjødslet. Kanskje har den vært ugjødslet i hundrevis av år eller mer? Og dermed kan du anse den som et såkalt refugium for mer krevende plante- og insektarter. Et svært verdifullt stykke eng med andre ord! Stedvis i landet finnes det sjeldne sopper på slik eng, slik som f.eks. jordstjerner. Slik sopp dukker gjerne opp på høsten og synet av de kan nytes etter at enga er slått. Sprøyting i natureng mot insekter eller ugras er likeledes helt uakseptabelt for både plante og dyreliv. En rik fauna av bier, humler, sommerfugler og andre insekter er jo det vi ønsker. Det er helt normalt at uønskede planter dukker opp i naturenga, slik som f.eks. hundekjeks og f.eks. kraftige engsyre planter. Det er et tegn på at enga er nokså rik på næring og ikke uvanlig er det at andre uønskede og næringskrevende planter også dukker opp. Disse vil jeg tilrå at man ganske enkelt kontrollerer ved å rykke opp og fjerne før de får frødd seg. Teorien vil ha det til at enger med slik rikere jordsmonn kan utarmes ved å unngå gjødsling og ved å fjerne slåtte-graset. Det siste skal man alltid gjøre, men gjerne først en dag eller to etter slåtten, slik at frøene skal rekke å falle av plantene. Rikere jord og anriking som fører til mer moldjord er ganske vanlig, kanskje skyldes det dårlig hevd og stadig tilførsel av næringsstoffer fra lufta, slik som nitrogen nedfall. Det kan derfor synes nokså vanskelig å klare å utarme jorda dersom utgangspunktet er nokså rik jord.

Hvis man ønsker å etablere egen eng, hva er et godt grunnlag? Har man en grasplen eller annen bakke med muligheter for å etablere eng, så kan man klare å få et hyggelig resultat, selv om utgangspunktet synes dårlig. Forsøk f.eks. å sette av et stykke på 5x5 meter på plena og se hva som skjer når du ikke slår. Kanskje må du hjelpe til med såing av frø? Kanskje er det nok å fjerne busker, bringebær etc. i en bakke? En eng eller plen som er gjengrodd eller som er godt gjødslet er ofte utgangspunktet og man ønsker raske resultater. Da er løsningen å sikte mot skrinne og fattige jordbunnsforhold. Det kan skje ved å fylle på elvesand eller lignende i et lag på minst 10cm og gjerne litt mer. Alternativt kan man fjerne torva med grasrøtter og helst ta bort et godt lag under grastorva. Fyll deretter på med sand og smågrus. Nå skulle bunnen være forberedt for en fin eng. Vær klar over at den sanda du anskaffer vil ha en god del næringsstoffer i seg, men som vil brukes opp av plantene i løpet av et par år og situasjonen vil stabilisere seg. Noe ugras må man forvente den første tida, men generelt vokser det lite uønsket på slik sandmark og det er forholdsvis lite tidkrevende sak å luke vekk det man ikke ønsker. Bruk gjerne rive for å løse opp evt. moser, slik at nye frø får komme til inntil at det hele går av seg selv.

Eksposisjon, dvs om enga er lyåpen eller vendt mot sør, er avgjørende for raskt og godt resultat. Jo mer lys og varme, jo bedre! Fuktighetsforholdene kan også spille inn. Er det tørt og varmt og skrint, så lykkes man enkelt med f.eks. prestekrager og andre hyggelige blomster. Fuktig sig, gjerne kalkrikt, kan også være gunstig for å holde uønskede planter borte og fremme ønskede blomsterplanter. Både markforholdene og innslaget av ulike planter varierer mye, fra saltpåvirket med f.eks. hanekam- og hjertegras-eng, til klassisk prestekrage-eng til skrinne steinbakker med enghavre og blåknapp, til f.eks. fjellenger med høyt innslag av ulike gras-arter og enger som er fuktige og dominert av fuktelskende planter som f.eks. orkideer. Å gi en fasit på hva din eng er eller hvordan den kan bli, det må nesten tiden vise eller at du kan få hjelp med råd fra en planteøkolog.

Så er tiden kommet for å så inn frø. Det er sjelden noen god ide å ikke så til enga man har forberedt! En tredje regel kommer her til anvendelse: Bruk lokale sorter! Dvs her må man ut og sanke frø i nabolaget, og da er det godt å kunne artsbestemme og vite hva man skal sanke inn (se tabell over). Dvs her må man kartlegge forholdene på forhånd og følge med på når de ulike artene får modne frø, gjerne fra august og utover. Bruk papirposer og saks. Frøene sås like etter høsting på det sted man vil ha de. Neste vår vil resultatet så smått åpenbare seg og man får egen produksjon av frø og en stadig vakrere eng. Noen frø krever spesielle forhold som at de lever i symbiose med andre planter (deres røtter) og naturlig nok må forholdene ligge til rette for slik sameksistens. Det gjelder f.eks. småengkall, men er sjelden et problem for denne arten. Det går an å få kjøpt frøblandinger, men vær forsiktig. Hvor kommer blandingene fra? De kan like gjerne være dyrket i andre land og under andre klimaforhold, og enda verre er det at de kan inneholde planteslag som ikke hører hjemme hos oss (f.eks. gullkrage, kornblom og åkervalmue).

Så er tiden kommet for å luke og vente på at enga blir tett og fin av ulike moser i bunn, ulike gras og blomster, som tilsammen utgjør et fint teppe som vil naturlig hindre mange av de vanlige ugrasene som er så vanlig i en plen (f.eks. vassarve, krypsoleie, groblad, veronikaer).